Fram var det første skipet som ble spesielt konstruert i Norge for polarforskning. Hun ble brukt på tre viktige ekspedisjoner: med Fridtjof Nansen under driften over Polhavet 1893-96, med Otto Sverdrup til den arktiske øygruppen vest for Grønland - nå Nunavut-regionen i Canada - 1898-1902, og med Roald Amundsen til Antarktis på hans sydpolsekspedisjon 1910-12. Fram er nå utstilt i Frammuseet på Bygdøynes i Oslo.
Scale: 1:85
Length: 586 mm | Width: 205 mm | Height: 441 mm
Difficulty: medium
DESCRIPTION
Known as one of the toughest and most iconic polar ships in
the history of Arctic and Antarctic exploration. Designed to defy the most merciless sailing conditions and withstand the onslaught of ice blocks as hard as rocks and sharp as blades, to keep going, always going, that's why the Norwegians christened her “Fram”.
Polarskipet Fram
Fram var det første skipet som ble spesielt konstruert i Norge for polarforskning. Hun ble brukt på tre viktige ekspedisjoner: med Fridtjof Nansen under driften over Polhavet 1893-96, med Otto Sverdrup til den arktiske øygruppen vest for Grønland - nå Nunavut-regionen i Canada - 1898-1902, og med Roald Amundsen til Antarktis på hans sydpolsekspedisjon 1910-12. Fram er nå utstilt i Frammuseet på Bygdøynes i Oslo.
Teorien bak Frams konstruksjon
Teorien om at det måtte være en øst-vestlig strøm over Polhavet ble fremmet av meteorologiprofessor og Meteorologisk institutts første direktør, Henrik Mohn, i 1884. Rester fra det amerikanske ekspedisjonsskipet Jeannette var blitt funnet det året ved Grønlands sørvestkyst. Jeannette hadde blitt skrudd ned i isen ved de Nysibirske øyene (Novosibirskiye ostrova) i 1881. Fridtjof Nansen leste om Mohns teori og relaterte den til drivved og jord fra Sibir som han hadde oppdaget i isen utenfor Grønland i 1882.
Å tvinge skip gjennom isen i Arktis for å nå Nordpolen var uten hell blitt forsøkt mange ganger allerede. Nansen tenkte på en helt ny måte: å bygge et skip “så lite og så sterkt som mulig ... og etter et slikt prinsipp at det kan utholde isens trykk”. Med et slikt skip kunne han drive av gårde og derved bevise strømteorien, samtidig som han forhåpentlig kunne drive over eller veldig nær Nordpolen.
For å oppfylle planen måtte et skip konstrueres som aldri var blitt gjort før – et fartøy som kunne stå imot polisens ødeleggende krefter i flere år. Det er derfor takket være Fridtjof Nansens djerve teorier at Frams nyskapende form og proporsjoner ble slik de ble. I dag har hun en enestående posisjon i polarforskningshistorien som det skipet som seilte både lengst mot nord og lengst mot sør. Disse rekordene ble oppnådd på den første og tredje Fram-ferden.
Fram bygges
Etter at Stortinget hadde bevilget 280 000 kr til tiltaket (18¼ mill.kr i dag), og diverse entusiastiske privatpersoner hadde bidratt med sitt, ble arbeidet startet med å bygge et polarfartøy etter Nansens spesifikasjoner.
Nansens nærmeste rådgiver i prosjektet var Otto Sverdrup, mens byggearbeidet ble overlatt til Colin Archer i Rekkevik ved Larvik. Det var ingen enkel oppgave. Nansen ønsket seg et fartøy som skulle være lite og lett, men sterkt nok til å motstå skruisens nådeløse trykk. Skroget måtte konstrueres slik at skipet ville bli presset opp av isen og ikke nedover, slik en hasselnøtt beveger seg som skvises hardt mellom fingrene.
I tillegg måtte fartøyet være et trivelig oppholdssted for mannskapet som skulle tilbringe flere år om bord. Det endelige resultatet ble et betydelig større skip enn Nansen hadde tenkt seg, med et deplasement på 800 tonn (fullastet), lengde ca 39 m, bredde ca 11 m og dyptgående ca 5 m. Bredden i forhold til lengden ga den styrke i isen, men førte i tillegg til at Fram rullet på ubehagelig vis i åpen sjø.
Nansen, Sverdrup og Archer holdt nær kontakt gjennom hele byggeprosessen. Archer lagde tre modeller og fire tegninger før byggingen tok til, og justeringer og endringer ble foretatt hele veien.
Materialene ble spesielt utvalgt. Eik og jern var hovedmaterialer, med pitchpine, norsk furu og greenheart i tillegg. De enkelte delene ble enten lagt dobbelt eller ble forsterket på forskjellig vis. Spantene var av naturlig krumvokst eik, boltet sammen parvis og lagt med bare 5 cm mellomrom. Mellomrommet ble fylt med en flytende blanding av bek, tjære og sagflis. Kjølsvinet var av pitchpine, som har et naturlig høyt kvaeinnhold som beskytter mot råte. Det ble lagt dobbelt, med to bjelker i høyden, bortsett fra under maskinrommet hvor det ikke var plass. Ishuden utenpå skroget var av greenheart og ble festet slik at isen kunne rive den av uten å skade skroget nevneverdig. Greenheart er en svært hard og holdbar tresort og den tetteste sorten i handel.
Spantene ble kledd innvendig med pitchpine-bord, mens det på utsiden var to lag med eik under ishuden. I boligdelen ble pitchpine-kledningen dekket med et lag tjæret filt under tre lag panel isolert i mellomrommene med kork, filt og linoleum. I tillegg til valg av materialer og ekstra forsterkninger, var det andre tilpasninger som skulle hjelpe Fram i å motstå presset fra isen. Roret var forsterket med tre tunge, u-formede jernrammer og både ror og propell kunne heises opp. Skipets akterende var konstruert slik at den var dobbel med en todelt brønn hvor roret og propellen kunne heises opp og vekk fra isen. Roret var i tillegg plassert så lavt som mulig for å unngå kollisjoner med isen.
Fram var designet som en tremastet skonnert, med en stående rigg av stålwire og liggende rigg av hamp. En vindmølle ombord drev en generator som ga strøm til belysning, og en dampmaskin på 220 hk ga en fart av 6-7 knop i rolig sjø. Den 26. oktober 1892 ble Fram døpt av Nansens kone Eva og sjøsatt fra Colin Archers båtbyggeri i Larvik.
Den andre Fram-ferd
Under Colin Archers ledelse ble det gjort enkelte endringer og forbedringer på Fram før Otto Sverdrups andre Fram-ferd tok til.
Kjølen hadde opprinnelig blitt bygd slik at lite stakk ned under bunnplankene, både for å beskytte den, for å gjøre skipet mindre dyptgående og for å gi større manøvreringsevne i isen. Det gjorde imidlertid at skipet var vanskelig å styre i åpen sjø. En falsk kjøl ble derfor montert, fra 0 til 39 cm dyp fra stevn til akter, og festet slik at den kunne rives av uten å skade hovedkjølen nevneverdig. Et nytt øvre dekk ble påmontert fra maskinrommet til baugen, som økte fribordet midtskips med 1,9 m. Det opprinnelige dekkshuset ble fjernet. Dette ga mye større plass til boligdelen, som ble fikk en salong til med tre enkeltlugarer på hver side i tillegg til de opprinnelige lugarene akter. En ny, relativt romslig bysse ble bygget mellom de to boligdelene og det ble også plass til et verksted og laboratorium.
For å isolere lugarene bedre ble ekstra panel satt på 30 cm fra skipssidene og rommet imellom ble fylt med kork. Korkisolasjon ble i tillegg fylt på flere steder. Dampmaskinen på 220 hk ble beholdt.
Den tredje Fram-ferd
Fram hadde ligget i opplag i flere år før Amundsen fikk lov til å bruke henne til sin ekspedisjon i 1910. Denne gangen ble hun satt i stand ved marinens hovedverft på Karljohansvern i Horten.
Noen av bordgangene over og under vannlinjen, samt flere planker på øvre dekk, måtte skiftes ut. En del av riggen måtte erstattes og et nytt dekkshus ble bygget fra overgangen mellom øvre dekk og poop-dekket mot mesanmasten. Et nytt ratt ble plassert på taket til dekkshuset, mens det gamle rattet ble beholdt som reserve.
Den gamle dampmaskinen ble erstattet med en moderne svensk dieselmotor på 180 hk fra Dieselmotorer AB, en nyvinning for polare ekspedisjonsskip.
